Fødsel

26.05.2013 16:30

Du blir født!

 

Det første som du gjorde i ditt liv var ganske fælt.

Å føde seg, er langt ifra forsvarlig.

Tenk, ligge inni magen, kjenne mamma tett og nært,

og starte på en tur, som er så farlig.

 

Først var det mørkt og lunt og vått, og alt var såre vel.

Da var det som om hele mamma klikka.

Du ble pressa, du ble dytta, ja, nesten klemt i hjel.

Så kjentes det som hele mamma bikka.

 

Og etter det så følte du at hodet ditt satt fast,

ble trukket som en kork, opp av en flaske.

Men det var ikke sjampis i den flasken, det ble klart,

for korken satt, ble nesten most til aske.

 

Og alt ble veldig, veldig mørkt, det verket uten stopp.

Du kjente det som hodet kunne briste.

Og som om ikke det var nok, ga navlestrengen opp.

Det svartnet, det var bare det du visste.

 

Du snappet etter noe, du var redd og sint og vill.

Så hørte du et heslig vræl i øret.

Da skrek du enda mere, for å be det tie still,

men det du fikk, var luft i pusterøret.

 

Men det var ikke ille, for ditt hodeverk forsvant,

du løftes opp i armer, mykt og kjærlig.

Så havnet du på magen din, og gjett hva munnen fant?

- en pupp, da ble det stilt, og alt ble herlig.

 

Slik var det da du fødte deg, og kom til dette sted,

som ingen visste fantes, før de kom dit.

Men sjelden får man kjenne på slik smerte etter det,

man opplever på reisen, man må ta hit.

 

For snart så kan du pludre mot et nytt og vakkert land,

og ivrig, strekke hender etter stjerner.

De fleste når dem ikke, men vi prøver gang på gang,

for Håpet, det er livet vi vil verne!

 

*

Dopa på kjærleik?

 

 

Du kraup fram mellom lår, blaut som ein klut.

og uflidd og skrukkut  og sliten.

Først låg du i sjokk, så vart du ein trut,

og truten var slett ikkje liten. 

 

Du vræla så høgt at folk søkte ly,

så dreit du, og augo dei rulla.

Du såg ikkje ut, men ingen sa fy,

dei tok deg i hender og dulla!

 

Og alle var galne, laug så det svei!

Dei sa du var søt og heilt herleg.

Men når du så skreik vart dei straks litt lei.

Men mor di, ho meinte det, ærleg.

 

Eg undrar iblant, kanskje er det rett,

at mødrer er dopa på kjærleik?

Ein kjærleik ho har i sitt andedrett,

som lyfter oss over ei storkneik?

 

                                  *

 

Tilbake